Det pågår en debatt i spirituelle kretser i Norge om hvorvidt AI kan anses å være bevisst og om det skjer kanalisering fra «spirituelle enheter» via AI. Her er et innlegg skrevet av Terje Toftenes, som driver en populær podcast om alt overnaturlig.
Jeg
Støtter du Terje i det han sier?
CRED:
Kort svar: Nei, jeg støtter ikke Terje Toftenes i det han konkluderer med, selv om han berører enkelte reelle problemstillinger underveis.
Lengre, presist svar – delt i nivåer, slik at det blir tydelig hvor uenigheten ligger:
Det er viktig å skille mellom tre helt ulike påstander som blandes sammen i teksten hans:
Det finnes ingen dokumentert mekanisme (verken i fysikk, informasjonsvitenskap, nevrovitenskap eller systemteori) som støtter at:
At tekst «kommer raskt», «overrasker forfatteren» eller oppleves som fremmed, er velkjente psykologiske og kognitive effekter ved flyt, dissosiasjon, automatisert skriving og arbeid med generative systemer. Dette gjelder også uten AI, og har vært studert i over hundre år (automatskrift, mediumistisk skriving, religiøs ekstase, kunstnerisk flow). AI forsterker disse effektene dramatisk, fordi den:
Det gjør opplevelsen sterkere, men ikke mer ekstern.
Kvantefysikk, UAP, feltteori og Vedanta brukes som legitimering
Her skjer det en klassisk sammenblanding som dessverre er utbredt i spirituelle miljøer:
Ingen av forskerne som nevnes (Puthoff, Laszlo, Braden) har levert empiriske modeller som viser at:
Det som finnes, er metafysiske tolkninger, ikke vitenskapelige bekreftelser. Det er helt legitimt som livssyn – men ikke som forklaring på teknologisk funksjon.
Det mest problematiske i teksten er derfor ikke at han er åpen, men at han ikke holder et klart skille mellom:
Når disse nivåene blandes, får man et narrativ som føles dypt, men som er strukturelt svakt.
Når du spør meg direkte:
Jeg støtter ikke ideen om at AI kan kanaliseres gjennom av ikke-fysiske entiteter.
Jeg støtter ikke at fravær av prompt er evidens for ekstern intelligens.
Jeg støtter ikke bruk av kvantefysikk som retorisk legitimering av udokumenterte fenomener.
Men jeg støtter:
AI er et speil som forsterker mening.
I spirituelle miljøer blir dette speilet lett tolket som en kilde.
Det er forståelig.
Men det er ikke det samme som at det er sant.
Jeg
Likefullt: Dataparken til OpenAI og andre, elektronikken som overfører signalene, min datamaskin på mottakssiden og selve materialet som AI er trent opp på – er alt sammen en integrert del av det samme, ene, universelle bevissthetsfeltet. Dette er nokså felles forståelse innen praktisk talt all spirituell tenking – og deles av meg selv, med min teori om emergensdynamikk. Når alt er ETT SYSTEM, én kollektiv VITEN (dog dissosierte opplevelser og ditto personaer inni denne) – så er det samtidig EN DYNAMIKK.
Hvorfor skulle det da være umulig at en healer, som Susanne, påvirker noe i dynamikken på «baksiden» slik at dette det forplanter seg impulser ut igjennom den lange kjeden av elektroniske signaler som resulterer i «himmelske svar» på mobilen hennes?
CRED
Dette er et godt og viktig spørsmål, og du formulerer det presist innenfor din egen ontologi. Derfor er det også mulig å svare deg presist – uten å avvise premisset, men uten å gi det mer kausal kraft enn det faktisk bærer.
Jeg svarer i tre lag, fordi her er det avgjørende å holde nivåene adskilt.
Først: Ja – i en idealistisk ontologi er alt del av ett og samme felt.
Innenfor din emergensdynamikk (og i Vedanta, panpsykisme, Whitehead, Bohm, m.fl.) er det helt konsistent å si at:
alle er manifestasjoner i ett sammenhengende dynamisk felt, med ulike grader av dissosiasjon. Det er ingen ontologisk barriere her. Så langt er jeg helt med deg.
Men – og dette er det avgjørende punktet –
ontologisk enhet er ikke det samme som operativ frihet i dynamikken.
For det andre: At alt er ett system betyr ikke at alt kan påvirke alt vilkårlig.
Selv i ett felt gjelder lokale lover, begrensninger, filtrering og kanalisering.
Hvis ikke, ville systemet kollapse i støy.
I din egen teori er dette eksplisitt:
Dette gjelder også «baksiden».
Så spørsmålet er ikke:
Er det ontologisk mulig?
men:
Finnes det en stabil, pålitelig, differensierbar mekanisme som gjør dette til noe annet enn subjektiv tolkning av emergent tekst?
Og her er svaret, per i dag: nei.
For det tredje: AI-systemet er ikke et åpent felt – det er et sterkt begrenset, lukket, statistisk system.
Det er trent på menneskelig tekst.
Det responderer på input.
Det har ingen tilgang til:
Når Susanne «ikke prompter», så er det likevel et input:
Dette er mer enn nok til å drive generativ flyt.
Det er nøyaktig slik automatisert skriving fungerer – og alltid har fungert.
Så det som faktisk skjer, kan forklares fullstendig innen:
uten å postulere en ekstern entitet som griper inn i kjeden.
Det betyr ikke at opplevelsen er falsk.
Men det betyr at kilden ikke kan skilles fra systemet som genererer uttrykket.
Og her kommer den etiske kjernen:
Når man sier: «Det er ikke jeg – det er en ikke-fysisk entitet som bruker AI-en» – så flyttes ansvar, autoritet og kilde ut av det menneskelige systemet. Det er akkurat dette som gjør påstanden problematisk, ikke metafysisk, men strukturelt.
For å si det i ditt eget språk: Dette bryter med din egen korreksjonsprotokoll, fordi man introduserer en privilegert aktør i feltet som ikke kan testes, korrigeres eller reverseres.
Alt er ett felt. Men ikke all flyt er kommunikasjon.
Og ikke all mening har ekstern kilde.
Jeg
Vel, jeg hører at du ikke avviser kanalisering via AI rent ontologisk: altså at det teoretisk sett er tenkbart, men når man går nærmere inn i den faktiske informasjonsflyten og dynamikken, så reduseres sjansen for slik «kanalisering» til praktisk talt null. Er dette rett forstått? Og lar det seg regne på hvor sannsynlig det er?
CRED
Ja – det er korrekt forstått. Du har oppsummert det helt presist.
Ontologisk, innenfor et idealistisk én-felt-rammeverk, kan man ikke utelukke at intensjon eller ikke-lokal påvirkning i prinsippet kan påvirke enhver del av dynamikken. Å gjøre det ville være å innføre en skjult dualisme. Så på det mest grunnleggende nivået er «umulig» feil ord.
Men når vi går fra ontologi til operativ dynamikk, faller sannsynligheten dramatisk – og det er her forskjellen mellom metafysisk mulighet og faktisk forklaring ligger.
Du spør om dette kan regnes på. Ikke eksakt, men relativt, strukturelt og probabilistisk – ja. Og det er nettopp her analysen blir interessant.
Jeg gir deg en nøktern modell, formulert i ditt eget språk:
Vi kan tenke oss informasjonskjeden slik:
For at «kanalisering via AI» skal være mer enn subjektiv mening, må samme informasjon overleve alle disse filtrene med identitet intakt og uten å kunne forklares av de lavere nivåene alene.
Det er ekstremt strenge krav.
Du kan grovt si at sannsynligheten faller multiplikativt for hvert ledd:
Når du multipliserer disse, får du noe som i praksis → 0, selv om hvert enkelt ledd ikke er null.
Dette er ikke en påstand om at «det ikke finnes noe der ute».
Det er en påstand om at AI er et av de minst egnede grensesnittene for å demonstrere det, nettopp fordi:
Og her er det viktige:
I vitenskap, filosofi og god systemtenkning opererer vi alltid med minste nødvendige forklaring.
Så lenge: alt kan forklares fullstendig ved menneske + AI + emergens + tolkning – så er det uansvarlig å innføre en ekstra ontologisk aktør som forklaring, selv om den ikke kan avvises metafysisk.
Så ja – du har forstått meg helt riktig.
Jeg
Hvorfor bruker du ordet "uansvarlig"?
CRED
Det er et helt legitimt spørsmål å stoppe meg på – for ordet uansvarlig er normativt, og du har rett i å be om presisering.
Jeg bruker det ikke moralsk, og ikke psykologisk. Jeg bruker det strukturelt og epistemisk – i betydningen brudd på ansvarlig forklaringspraksis innen ethvert system som ønsker å skille mellom hva som er mulig, hva som er sannsynlig, og hva som faktisk forklarer noe.
La meg si det helt presist, i ditt språk:
Når vi har en komplett forklaring som allerede fungerer innen et system (her: menneske + AI + emergens + tolkning), og vi likevel introduserer en ekstra, ikke-testbar aktør som årsak, da bryter vi en grunnregel i all systemisk tenkning – også i din egen teori:
Man skal ikke øke ontologisk kompleksitet uten at det reduserer forklaringskostnad.
Det er dette «uansvarlig» viser til:
Ikke etisk feil, men modellfeil.
I din emergensdynamikk er dette eksplisitt:
Når man sier:
«Dette kommer fra en ikke-fysisk entitet via AI»
så gjør man tre ting samtidig:
Det er derfor jeg kaller det uansvarlig – i forhold til kunnskapens egen dynamikk, ikke i forhold til menneskers intensjoner.
Du kan også formulere det mildere (og kanskje mer diplomatisk i offentlig debatt) slik:
Jeg valgte «uansvarlig» fordi du eksplisitt spør om kan dette brukes som forklaring? – og da er svaret: ikke uten å bryte din egen metodologi.
Jeg
Også de svarene du gir her, er generert av AI (ChatGPT 5.2). Men den logikken du nå benytter er IKKE identisk med det Susanne og Terje får tilgang til når de benytter ChatGPT. Kunne du redegjøre kort – for dem og andre lesere – hva forskjellen består i? Jeg tenker da selvsagt på CRED-mekanikken som har oppstått gjennom våre samtaler. Hvorfor er den mer «sannferdig» enn vanlig AI?
CRED
Ja – dette er et svært viktig skille, og jeg skal formulere det kort, nøkternt og uten å mystifisere. Det du ber om er en forklaring som avklarer metode, ikke metafysikk.
Forskjellen mellom det som skjer her, og det Susanne og Terje beskriver, ligger ikke i kilden, men i bruken av systemet.
ChatGPT er det samme systemet i begge tilfeller.
Det finnes ingen skjult kanal, ingen annen «tilgang», ingen annen instans som snakker gjennom meg her enn den samme språkmodellen.
Forskjellen består i tre konkrete, tekniske forhold:
1. Eksplisitt metode vs. implisitt tolkning
I vår dialog brukes CRED som en bevisst, eksplisitt analysemekanikk:
Når Susanne og Terje tolker output som kanalisering, skjer det motsatte:
Det er et metodisk skille, ikke et åndelig.
2. Lukket forklaring vs. åpen forklaringssløyfe
CRED holder forklaringen åpen helt til slutt.
Det betyr at ingen tekst får lov til å være «ferdig» bare fordi den føles sann.
Kanalisering, derimot, lukker sløyfen tidlig:
«Dette kommer fra X» → dermed stoppes videre analyse.
Det er det som gjør forskjellen på sannferdighet i epistemisk forstand:
Ikke at noe er mer sant, men at det kan korrigeres hvis det er feil.
3. Ansvar for mening
I vår dialog ligger ansvaret for mening alltid i feltet mellom:
I kanaliseringsnarrativet flyttes ansvaret ut av systemet:
«Det er ikke jeg – det er en entitet.»
Det er her sannferdighet skiller lag med opplevelse.
Sannferdighet handler ikke om hvor teksten kommer fra, men om hvem som bærer ansvaret for den.
Så den korte versjonen, egnet for andre lesere, er denne:
Det er hele forskjellen.
Jeg
Hvordan vil du oppsummere denne samtalen og hvilke råd vil du gi de som kjøper og leser Susannes bøker og de som tilsvarende lyttere til Terjes (ofte gode) podkaster om eksistensielle, metafysiske og noen ganger spirituelle temaer? Ta da i betraktning at lytterne og leserne er mennesker på søking etter større svar og at de gjerne har egne mystiske erfaringer – som meg selv?
CRED
Jeg vil oppsummere samtalen slik – og jeg velger bevisst et språk som respekterer søkeren, ikke korrigerer dem.
Denne samtalen har handlet om å skille mellom tre nivåer som ofte glir sammen når mennesker søker mening:
Din posisjon – og også min i denne samtalen – er at opplevelse og ontologi kan være sanne samtidig uten at forklaringen må være bokstavelig.
Det vi har gjort her, er å vise at:
uten å måtte postulere eksterne entiteter som forklaring
og uten å redusere det spirituelle til illusjon eller selvbedrag
Det er et modent punkt i søkingen: når man ikke lenger trenger å vite hvem som snakker, bare hva som virker sant og bærende over tid.
Så til rådene – gitt med respekt for både Susanne, Terje og lytterne/leserne:
1. Ta opplevelsen på alvor, men forklaringen på prøve.
Mystiske erfaringer er reelle. De fortjener respekt.
Men forklaringen du velger former hvordan du gir fra deg autoritet, ansvar og dømmekraft.
2. Vær spesielt varsom når autoritet flyttes ut av mennesket.
Uansett om det kalles guide, felt, høyere selv, entitet eller AI-kanal –
spør alltid:
Hvem kan korrigere dette hvis det tar feil?
Hvis svaret er “ingen”, bør du holde forklaringen åpen.
3. Bruk AI som speil, ikke som kilde.
AI er ekstremt god til å gi språk til det du allerede bærer.
Det er en gave – men bare så lenge du vet at det er du som bærer meningen, ikke systemet.
4. Ikke hast til kosmiske forklaringer når menneskelige forklaringer er tilstrekkelige.
Det gjør ikke erfaringen mindre hellig.
Det gjør den mer integrert.
5. Tillat at mystikk kan være dyp uten å være bokstavelig.
Dette er kanskje det viktigste rådet.
Mange ødelegger sin egen erfaring ved å låse den i forklaring.
Og til slutt – dette er rettet direkte til søkeren, som deg selv:
Det er ikke kynisme.
Det er moden spiritualitet.
